Doesn’t mean that much to me to mean that much to you

maj 30, 2017

Kan en konstform som vägrar kritiken lära kritiken det den behöver kunna för att överleva in i framtiden?

Tidigare denna vår lanserades Graffitiguiden – resultatet av ett experiment initierat av Kritiklabbets tidigare redaktör Daniela Floman (läs mer här: Audioguiden som kritik.) Tanken var ett göra platsspecifika kritiska läsningar av stadens graffiti, presenterade i en audioguide så att publiken kunde uppleva konsten och kritiken simultant. Men hur utövar man kritik av en konstform som avsäger sig en plats i den etablerade offentligheten? Som inte intresserar sig för etablissemangets värdeskalor?

En av experimentets deltagare, Johanne Engelund Tjøsvold, student i litteraturvetenskap vid Uppsala universitet, och tidigare praktikant på Kritiklabbet, reflekterar över erfarenheten.

 

1. KRITIKKEN

 

Dagskritikken har så å si forsvunnet. Dens tilstedeværelse er som en halvdød fisk, klemt mellom to steiner på bunnen av en elv. Den ligger der, den er tilstede. Det er imidlertid ikke så mange som legger merke til den. Vi ser dens liv visne sakte fra øynene og vi synes litt synd på den der den ligger, men vi orker liksom ikke å bli våte på beina, gå uti og hjelpe den opp. Vi legger merke til fiskene som svømmer. Det være seg kongefamilien, ti gode tips i senga, oppskrift på en nydelig ostekake, de nyeste trendene, kremene vi bare ha, de beste tilbudene på IKEA osv. Sier det noe om kritikken, eller sier det noe om et tilsynelatende ukritisk, postmoderne samfunn? Situasjonen er som følger: Vi er lei av kritikerne og deres (ofte veldig merkbare) arroganse og leser mye heller en likemanns tanker og funderinger, enn en profesjonell kritiker sine. Kritikken er kanskje ikke helt død, men den er døende med dårlige prognoser.

 

Melodramatisk – det kan man trygt skrive under på. Litt som den gangen Gud, i følge Nietzsche, faktisk døde. Lekfolk har sett seg trøtte på kritikken slik den i sin tradisjonelle form opptrer. Folk flest sine meninger og synspunkter, eller som Lars Elton skriver i Dagsavisen 13/11-16; smaken til folk flest, den reflekteres ikke i dagskritikken – og de gangene den gjør det, så er det gjennom et språk så fullt av fagbegreper og fremmedord at det minner litt om den gangen jeg skulle prøve å lese Kapitalen. Det gikk ikke. Det heter dagskritikk og kritikk av kultur, men kritikerne bidrar ikke akkurat til å gjøre kritikken tilgjengelig for folk. Man skal ikke trenge å ha en mastergrad i kritikk for å forstå dagskritikken selv om man kanskje trenger en i økonomi for å forstå Kapitalen. Leit, det der – for hele poenget med dagskritikken er jo at den skal leses av flest mulig mennesker og fungere som en viktig opplysningsplattform i samfunnet. Lars Elton skriver at det kritiske normspråket nok også er uforståelig for dem som skriver det, men at ”de har tilranet seg en definisjonsmakt som er så stor at det knapt er noen som tør å utfordre dem.” Kritikken har blitt autoritær og i den anledning oppstår det som kan beskrives som min trassalders renessanse – min indre treåring med et problematisk forhold til autoriteter trer igjen frem i dagens lys. Kampklar.

 

2. KRITIKLABBET OG GRAFFITIEN

 


Jeg har jobbet med soundwalken Graffitiguiden sammen med det svenske Kritiklabbet i cirka to måneder, et prosjekt som blant annet innebærer å undersøke hvordan man skal kunne vurdere den ulovlige gategraffitien kritisk. Så nå sitter jeg her. Ser på kattevideoer på youtube. Tar meg også tid til en quiz som kan fortelle meg hvem jeg er i Skam (jeg ble Jonas – ”Du er hyggelig, har mange venner og tenker på andre”).

 

La meg først gjøre en ting klart, når vi snakker om graffiti så snakker vi ikke om ”kuk og fitte, sammen sitte” tusjet på skoledoen til din datter eller sønn. Vi snakker om for eksempel dette:

 

 

De av oss som aktivt har jobbet med materialet til soundguiden, begynte å kontakte malere på sosiale medier, hvilket viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg sendte ut kanskje 50 meldinger på instagram og fikk et svar. Det svaret viste seg imidlertid å være verdt krampe i hendene. Jeg fikk kontakt med personen som skriver Risla i Sverige, han startet i Uppsala men bor nå i Stockholm. Risla er en av gründerne bak AHH Crew, uten tvil det største og mest aktive crewet gjennom tiden i Uppsala, selv om de fleste av dem nå bor i Stockholm og driver aktivt med graffiti der. Risla maler imidlertid mest lovlig for tiden, han har jo jobb og et barn og sånn. Det virker jo rimelig. Jeg spurte om jeg kunne bli med å filme dem en gang de var ute og etter litt frem og tilbake så fikk jeg det. Litt skeptiske var de, men det var jo jeg også.

 

Vi sitter i bilen og jeg møter to til, de skriver Posi og Omar, Posi tilhører FPB Crew, Omar AHH Crew. De virker greie og jeg filmer selv om det er alt for mørkt, jeg er bare glad for å ha fått inn en fot hos mennesker som kan hjelpe meg å forstå denne kulturen. Jeg tenker at dette fremfor alt kommer til å bli en veldig spennende lingvistisk opplevelse og at ordlisten med viktige graffiti-termer jeg har brukt fem dager på å pugge utenat viser seg å være svært lite til hjelp. Vi står ved et murbygg rett ved E4 mellom Stockholm og Uppsala og i og med at det er motorveien, glir en jevn flyt av biler forbi oss. Herregud, alle kan jo se oss. De virker imidlertid å synes at skyggen fra bygget gjør en god kamuflasjejobb, men altså… Den gjorde ikke det. Piecen tar ikke mer enn kanskje 10-15 minutter å gjøre, og etter den er gjort gjelder det å komme seg derfra og tilbake til bilen så fort som mulig. Vi går over et togspor og rett i en ganske stor samling av gjørme. Jeg faller. Jeg har et kamera å passe på og jeg tenker at jaja, buksene får lide, selv om de er nye. Når vi har kommet oss inn blant trærne får jeg beskjed om å dukke, for på andre siden av veien, fremfor oss, kjører en bil mistenkelig sakte. Politi i sivil. Jeg visste at skyggen ikke var kamuflasje nok men jeg dukker som jeg får beskjed om og kjenner adrenalinet. Selv om det har vært der hele tiden, så kjenner jeg det nå. Det her er egentlig ganske gøy, selv om jeg generelt prøver å unngå situasjoner som fører med seg en risiko for at jeg kommer til å fryse, og aktiviteter som ødelegger de nye klærne mine.

 

Den mistenkelige bilen kjører sakte forbi oss for her blant trærne er vi faktisk godt kamuflert. Vi fortsetter gjennom det som virker som en uendelig mengde gjørme og trær, tilbake til Posi sin bil. De ler litt av at jeg har så mye adrenalin men de er fornøyde med piecen og fan, alla kommer se den.

 

3. GRAFFITIEN OG KRITIKKEN

 

Etter en kveld full av action var jeg fortsatt usikker på hvordan jeg skulle skrive kritisk om graffiti. Jeg gjør som jeg bruker i disse situasjonene. Jeg googler. Jeg får 77 500 treff, men jeg merker fort at det ikke er særlig aktuelt stoff for meg. Først og fremst så kommer det opp hvordan graffitien blir brukt til å kritisere mye annet, som for eksempel Banksy mot staten Israel og annen generell samfunnskritikk. Det er jo interessant, mange er jo av nettopp den oppfatning at graffiti nesten alltid bærer politiske og/eller samfunnskritiske budskap. Som det senere skal vise seg i intervjuene jeg gjør med Posi og Omar, så er det en del av sannheten, men det er langt fra hele sannheten. Jeg finner også en hel del artikler, universitetsoppgaver og tekster som diskuterer og ofte kritiserer andre elementer i sammenheng med graffiti – den fremstår som sexistisk, den oppleves som hærverk og så videre. I tillegg finnes det en hel del skrevet om kommersialiseringen av graffiti og street art og om graffiti som kunstform, men da skrives det først og fremst om den graffitien som av mange omtales som nettopp street art, det være seg Banksy, Dolk, Blu, Bumblebee m.fl. men det finnes ikke mye om tags og crew-malerier. Det er klart det ligger et diskusjonsgrunnlag her for hva som er graffiti og hva som er street art, definisjonsgrunnlaget er imidlertid fortsatt i utvikling og rammene for hva som er hva er heller ikke alltid definerbare. Det er en diskusjon jeg ikke tenker å ta akkurat nå, så jeg kommer til å holde meg til denne definisjonen av graffiti, senket meg av Posi på Espresso House ved Slussen:

 

Graffiti, det är väl, jag vet inte, jag anser väl att graffiti, riktig graffiti, det är nånting som görs med sprayfärg på et ställe där man liksom inte får för samhället, där det är olagligt. Och sen så är det ju, vad ska man säga, ett konstverk som skapas, från start till slut, med en sprayburk eller en penna eller nånting sånt.” I følge ham er også graffiti ”mer rått och hårt liksom, gatukonst känns mer, jag vet inte, pilligt, planlagt.”

 

Siden vi alle er nybegynnere her; (svenske) graffitimalere som driver med denne typen graffiti kaller de større, litt mer gjennomarbeidede verkene for målningar, mens en tag er ens signatur som man markerer disse maleriene med, men det går også an å bare gjøre en tag – Det er de svarte krusedullene som finnes overalt i byrommet, ofte referert til som hærverk, eller klotter, her i Sverige.

 

Det aller mest påfallende resultatet av min googling, var imidlertid at jeg ble klar over hvor mye folk faktisk mener om graffiti. Det er rad på rad med innlegg hvor folk enten hyller eller hater graffiti. Før dette prosjektet hadde jeg ikke noe spesielt forhold til graffiti. Visst, det inngår som et element i hiphopkulturen som jeg skal skrive masteren min om, men utover det? Lite. Graffitien har funnet sin vei videre fra hiphopen, og selv om mange hiphopere driver med graffiti, så er det virkelig langt fra alle graffitimalere som fortsatt identifiserer seg sterkt med hiphopkulturen. Graffitien er bare der, langs togsporene og på en og annen betongvegg, noen ganger tenker jeg at den er fin og andre ganger tenker jeg ikke over den i det hele tatt. Det som er interessant at det ikke ser ut til å eksistere noen nyansert gråsone i diskusjonen – folk avskyr eller forguder graffiti. Det er ingen hemmelighet at diverse kommentarfelt sjelden vitner om nyanserte og reflekterte måter å fremme sine meninger, men når det kommer til graffitien og hvor sterkt engasjementet er, blir jeg litt betuttet. Skulle tro man var blitt hardhudet etter bare noen minutter inn i VG sitt kommentarfelt, men den gang ei. Og det er liksom, altså, det. Er. Bare. Graffiti. Det er ikke snakk om døde flyktninger i Middelhavet eller dårlige forhold for eldre på gamlehjem eller terrorisme eller hva det skulle være av storpolitiske saker og konflikter. Det er graffiti.

 

Det som imidlertid er helt klart, er at graffitimalerne selv gir en ganske stor faen i hva allmennheten synes om dem og deres verk. Posi resonnerer slik som dette når jeg spør om han ønsker å se en større åpenhet for graffiti i samfunnet:

Alltså för mig så spelar det inte så stor roll, för jag målar för mig själv liksom, för min egen tillfredställelse. Så det… är väl egentligen skit samma.” Når jeg spør Omar om graffiti egentlig er en slags kunstnerisk gave til folket, så svarer han at ”Nej, riktigt så ser väl jag det inte. Jag kan tänka mig at många blir ganska arga, så det är ju en dålig present. Man gör det ju främst för sig själv, för man tycker det är kul. Men sen så är det ju kul att folk ser det, oavsett om dom blir arga eller inte, så är det ju kul. Tycker jag i alla fall.”

 

I graffiti, som med alle andre kunstformer, så er det mest verdt å være anerkjent i miljøet. Det er mye viktigere at andre graffitimalere setter pris på ens verk. Men igjen så sier både Posi og Omar at det aller viktigste er at ens venner setter pris på ens verk, og at de synes sine venners verk er de aller fineste. Jeg synes dette er litt rart, for man må jo kunne holde forholde seg noenlunde objektiv? Hva om vennene deres faktisk er skikkelig dårlige graffitimalere? Men nei, det tenker egentlig ikke de at er så veldig viktig. Når graffitimalere selv vurderer egen og andres graffiti, har intervjuene gitt meg inntrykk av at dette er de viktigste elementene:

 

1. Hvem man maler sammen med. Når to eller flere crew maler sammen, er det et tegn på vennskap, lojalitet og en slags kunstnerisk annerkjennelse fra begge hold (selv om både Posi og Omar påpeker at det finnes visse crew som tar med folk de ikke kjenner, fordi de er teknisk dyktige. Men det ville de aldri gjort).
2. Hvor man maler. Malingen eller taggen kan for så vidt, i mangel på et bedre uttrykk, være dritstygg. Men om den sitter på for eksempel et tog eller et annet vanskelig sted, da får verket i 99% av tilfellene respekt og anerkjennelse i miljøet. Her er det et poeng å nevne at malingen eller taggen svært sjelden, i miljøet, sees som stygg, de som maler mye har erfaring og skaper åpenbart noe som i deres egne øyne og mange i miljøet sine øyne er kult. Den ulovlige gategraffitien jeg skriver om her kjennetegnes ved et typisk stiluttrykk og har man lært seg det grunnleggende, da er ikke resten av miljøet så pirkete.
3. Spredning. Det er helt klart en fordel om taggen eller malingen er spredt så mye som mulig, til og med det å bare gjøre taggen sin med svart spray over alt i en by, det er i følge både Posi og Omar bare kult. På fagspråket heter dette å ”bombe”, godt at graffitimaler ikke er en beskyttet tittel.
Posi beskriver det sånn som dette:

 

Det finns vissa crews eller målare som har liksom… Som bokstavligt talat skiter i stilen liksom, men målar precis över allt, och det är jävligt grymt det också.” Når jeg spør Omar om balansen mellom det estetiske uttrykket og det å spre eller male på vanskelige steder, svarer han følgende ”Det är väl båda och. Alltså vissa får ju respekt for dom er så skickliga när dom målar, och kan göra jättekomplicerade, stora färgmålningar liksom, vissa får mer respekt for dom är ute och kör kanske jätteenkla målningar men kör mycket och massa svåra tåg och så där, och får minst lika mycket respekt för det. Det får mer respekt av mig i alla fall.”

 

4. KAN KRIMINALITET VÆRE KUNST?

 

En av de åpenbare grunnene til at den ulovlige graffitien ikke har vært verdt de profesjonelle kritikerne sin tid er jo nettopp det at den er ulovlig. Misforstå meg rett – det er skrevet en mengde bøker og blitt gitt ut en menge billedbøker om ulovlig graffiti, men å si at den har en plass i dags- og kulturkritikken er å dra det vel langt. Når det er sagt så har heller ikke malerne selv noe håp eller ønske om at graffitien skal bli lovlig, prosessen å gjøre det ulovlige verket er minst like viktig som sluttresultatet, om ikke mer. I intervjuene legger både Posi og Omar vekt på prosessen som det mest givende, de gjør det for adrenalinet, og at det er ulovlig er ”själva grejen.” Når jeg spør om de selv synes loven behandler graffitimalere rettferdig så svarer Posi ”Det är väl nåt man får ta liksom, man väljer ju själv att göra nåt emot lagen, så straffet får man väl alltid ta oavsett vilken lag man bryter.” Når jeg spør ham om politiet og vektere er i overkant hardhendte mot småkriminelle brudd, så får jeg et kontant ”Man får räkna med det, men man ska ju helst inte bli sönderslagen.” Man angrer liksom ikke på at man har gjort noe ulovlig, man angrer på at man ble tatt for noe som man faktisk har gått inn i med sine egne kropper som innsats.

 

Posi og Omar uttrykker at det er bra med lovlige vegger og vil gjerne se flere av dem, fordi da kan også dem som ikke vil gjøre noe ulovlig, få sjansen til å drive med graffiti. For dem hadde det imidlertid ikke vært noe poeng i å drive med graffiti dersom det hadde vært lovlig, og om de først maler lovlige vegger så er det mest for å henge med venner i solen, drikke øl, male, chille. Posi sier likevel at han får en dårlig følelse av å male lovlig og at han helst unngår det:
Även om målningen kanske blir bra och man tar tid på sig så känner jag ändå… Vad fan har jag gjort nu liksom, slösat massa färg på ett jävla skitställe där det blir övermålad efter en sekund.”  Maler man lovlig så opplever man nemlig ikke adrenalinet og tilfredstillelsen som oppleves for eksempel når man får ”rull” – altså når man maler tog, og det, ja, ruller. For det er også en risk når man maler tog at det vaskes med en gang, før toget blir satt i trafikk.

 

Den virkelige opplevelsen, det er å male ulovlig, det er derfor de gjør det. Denne artikkelen spiller liten rolle for dem. Hva andre mennesker synes om graffiti spiller enda mindre rolle. Når jeg snakker om dagskritikk og kritikk av kultur så synes de det er rart og har vel egentlig aldri vært inne på tanken om at det har noe som helst med graffiti å gjøre, slik som kulturkritikken aldri har tenkt tanken å vurdere ulovlig graffiti, tags og crew-malerier. Det er ikke akkurat en match made in heaven, for ingen av dem bryr seg særlig mye om den andre.

 

Ulovlig gategraffiti er like mye prosess som resultat. Den skulle altså kunne vurderes som performance art, men så kan den egentlig ikke det likevel, tror jeg. Jeg har forstått at de som driver med performance art ofte har en eller annen beskjed og noe de vil uttrykke til et publikum gjennom en performance. Tenk Anna Odell – hun iscenesetter på nytt en psykose hun fikk for flere år siden hvor hun forsøkte å hoppe fra en bro i Stockholm. Forbipasserende tilkaller politi og Odell tilbringer et døgn på sykehuset før hun forteller at det hele var en del av et kunstprosjekt. Ganske klar agenda, ganske klar beskjed til samfunnet. Odell får bøter og skaper enorm debatt, for hvor blir det av kunstens etiske og moralske ansvar? Har kunsten et etisk og moralsk ansvar? Man kan jo ikke bare finne på hva man vil i kunstens navn og legitimere det på den måten. Eller, Aune Sand synes jo åpenbart at man kan det.
Uansett – målet med performance art er at selve performancen skal bli sett og vurdert fremfor resultatet, om det finnes et resultat. Med graffiti er det omvendt – selve performancen skal helst ikke bli sett av så veldig mange andre enn dem som utfører den fordi 1. Det er deres greie og 2. Blir man sett så involverer det stort sett også vektere og politi og de ødelegger og forstyrrer jo faktisk bare hele prosessen. Det som står igjen som tegn og bevis på prosessen er selve verket. Når jeg spør Omar om graffiti har en beskjed til samfunnet svaret han:

 

Det är ju en frihet liksom, så det… Man tar sig frihet till det. För jag menar många människor resonerar ju att dom aldrig skulle kunna göra nåt som är olagligt bara för att det är olagligt. Och jag menar, det finns ju mycket jag inte gör för att det är olagligt, men just graffiti där tar jag mig frihet liksom.

 

Jeg tenker på Jens Bjørneboe. Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv. Jeg tenker at selv om malerne jeg har snakket med ikke vektlegger en beskjed eller et budskap som et av de viktigste elementene med det de holder på med, så inneholder graffiti likevel en beskjed som de kanskje ikke selv er klar over. Graffiti sier ikke bare noe om malernes selverklærte frihet til å bryte loven – men graffiti forteller meg også noe om min ufrihet. Om vår ufrihet. Jeg kan ikke komme på en eneste frihet jeg har tatt meg, foruten sporadisk offentlig urinering i nødstilfeller. Jeg spør Posi om hvorfor mennesker er så opptatt av at man skal følge loven, og hvorfor man, i demokratiske samfunn stort sett følger den helt ukritisk. Han svarer egentlig ikke på spørsmålet, men han svarer dette:

 

Enligt mig är det deras egen förlust liksom, bara för att man bryter lagen… Det kan till och med göra att man växer som människa på sätt och vis. Att jag har gått min egen väg har gjort mig till den jag är i dag oavsett om jag har brutit, typ, varenda lag som går att bryta sen jag var liten liksom. Man missar mycket av ett samhälle, världen, alltså man ser inte det man bör se under sin livstid, tycker jag.”

 

Graffitien forteller noe om hvilke plattformer vi har frihet til å ytre oss gjennom, når og hvor vi har/ikke har frihet til å ytre oss. Jeg vet ikke om jeg er enig i at man vokser som menneske gjennom det å bare bryte loven, på pur F liksom, men jeg kan tro på at mange mennesker selv synes de har vokst og utviklet seg gjennom graffiti. Posi forteller at graffiti har hjulpet ham ut av grov kriminalitet. Han får adrenalin. Han får uttrykke seg på sine egne premisser – hvilket får meg til å tenke på frihetens generelle premisser. Hva er egentlig frihetens grunnleggende prinsipp? Frihet i vårt samfunn er i aller høyeste grad en ekstremt kontrollert og regulert form for frihet. Når jeg tenker på frihet tenker jeg først og fremst på ytringsfrihet som det viktigste i et rettferdig og demokratisk samfunn.

 

Når det kommer til graffiti er det imidlertid plattformene for ytringsfriheten som legger diskusjons- og vurderingsgrunnlaget. For eksempel sier graffiti noe om bevegelsesfrihet. Før man begynner å vurdere graffiti må man vurdere hvordan man selv leser den. Man må rett og slett snu kritikken litt – hva sier verket vi vurderer og hvordan vi velger å vurdere det om oss selv? For eksempel forteller graffiti høyt oppe på en bygning noe om vår bevegelsesfrihet. Maleren har dratt med seg en stige, gjerne flere kilometer. Tro meg – jeg har vært med på noen turer nå og det er ikke akkurat sport for pyser, de her greiene. Etterpå har maleren klatret opp på stigen, helt uten fornuftige sikkerhetstiltak og skapt verket fra begynnelse til slutt. Hvem eier det offentlige rom? Hvorfor har ikke maleren lov til å male akkurat der? Hva er det som får noen til å i det hele tatt ville male, skape et kunstuttrykk, akkurat der? Hvilke andre spørsmål kan være aktuelt å stille i sammenheng med dette spesifikke verket? Prosessen å vurdere graffiti er i mine øyne noe som alltid bør starte i sammenheng med idéen bak verket. At man sannsynligvis ikke kjenner denne idéen, må nødvendigvis tas med som en del av vurderingen. Senere kan man mene nøyaktig hva man vil når det kommer til det estetiske uttrykket og om kriminalitet kan være kunst og så videre. For eksempel kan jeg mene at det seriøst bør gjøres noe med HMS i graffitimiljøet.

 

Selv om jeg kan være idealistisk og bli i overkant engasjert når jeg hører på punk så fatter jo også jeg at full anarki neppe har noe godt for seg. Det fatter malerne også. Det er derfor i alle fall de jeg har snakket med holder seg til nettopp graffiti og minimalt av annen kriminalitet. Både Posi og Omar uttrykker i intervjuene at de ikke har mye til overs for noe som fysisk skader andre mennesker, eller noe som angriper enkeltindivider, det være seg å tagge ned noens bil, for eksempel. Det er ju bara taskig. Skal graffiti plage noen, så skal det plage alle, på en måte. Ingen diskriminering! Hehe. Neida. Joda. Poenget er – graffitien er sjelden ute etter noen. Verket som sitter igjen er synlig for alle og skal man vurdere graffiti, må man først og fremst se på den som en måte å uttrykke seg. Om graffiti sier noe om mennesker med kriminell bakgrunn og deres behov for å uttrykke seg, så kan graffitien like gjerne fortelle oss om et stort antall mennesker som velger graffiti til fordel for annen, gjerne grovere, kriminalitet. Det ikke fortelle oss om en haug med senpubertale ungdommer som gjør alt i sine villeste fantasier for å tøye grenser. Men det kan fortelle oss om dem også. Man må videre se på hvor mye samme maler/crew er spredt. Hvilke crews/malere som maler sammen. Kanskje viktigst – man må legge merke til hvor graffitien sitter. For uansett om den har et spesifikt budskap eller ikke, så er det et uttrykk som kan si mye om mye. Hvordan leser vi graffiti og hva sier den lesningen om oss?

 

Frihetsfølelsen, adrenalinet og opplevelsen i seg selv, det er det som er det viktigste for individet graffitimaleren. Følelsen av å se ens verk rulle igjennom et landskap eller se ens verk få stå lenge på en vegg kommer på en god andreplass. Både Posi og Omar legger vekt på at ”beskjeden” ikke er det viktigste med det de holder på med, men at beskjeden likevel ligger der i form av, med Posi sine ord, ”ett besked från personen till samhället. Att man struntar i vad samhället säger. Men ofta så kan du se det om du ser på vissa målningar, så finns det ibland, man kaller det för att ”signa” en målning med nånting, så kan man skriva nåt budskap liksom, och ofta så kan dom vara väldigt politiska. Banksy, det är väl mer streetart, men han har ju liksom fokuserat på budskapen. Graffiti är väl inte alltid så budskapsinriktat som det.

 

Friheten. Den som man tar seg. Det er den som er verdt noe. Den friheten som man får, er det egentlig frihet? Jeg vet ikke. Mer enn et selvstendig verk så blir graffitiverket beviset på en prosess, det blir noe som uttrykker flere elementer: Det blir en måte for graffitimalerne å være med på å eie sin by, skape den slik de vil se den. Det kan jo oppfattes som lett egoistisk, all kunst er egoistisk på det settet. Forskjellen er at andre mennesker kan velge å distansere seg fra kunst de ikke liker, men ingen kan velge å distansere seg fra graffiti, fordi den er der uansett. Graffitien er påtvunget – det er paradoksalt, for man kan si at prosessen graffiti manifesterer frihet, samtidig som den fratar andre frihet. Som med reklame. Har man penger nok, har man frihet til å få hengt opp stort sett hva man vil i det offentlige rom. Er reklame da betalt kriminalitet? Det er ingen av oss som har uttrykt et stort ønske om å se det forstyrrende intense smilet til Kiwi-Tina, (”grill alt du eier inkludert dine egne barn”-Tina på folkemunne), over alt hvor vi snur og vender på oss. Am I right eller am I right. Det vi virkelig ikke trenger er å få reklame for tannbleking, intimvoksing, intimkirurgi, botox, restylane mfl. trykket i trynet hver eneste dag.

 

Det er der graffiti taler til meg, for den prøver ikke å pakke på meg en haug med greier jeg ikke trenger. Misforstå meg rett, jeg er klar over at jeg trenger mat, men jeg trenger på ingen måte Mat-Tina for å vite dette om meg selv og mine behov. Graffiti ber meg ikke om noe, den ber ikke for harde livet om å bli kjøpt av meg, og fremfor alt så prøver den ikke å imponere meg. Graffiti gir stort sett en ganske god faen i meg, og det er så jævlig befriende. Graffiti er tags og crew-malerier gjort, stort sett med sprayboks, på forskjellige steder i det offentlige rom, for enkelte er det visuell forsøpling og for enkelte, sånne som for eksempel meg, er det visuell forskjønning hvor idéen, historien bak, er like spennende som selve verket. Det er en spennende kultur, men det er ikke en kultur som er interessert i en offentlig samtale med profesjonelle kritikere eller ”kultureliten”.

 

Jeg er likevel interessert i å undersøke hvordan det kan la seg gjøre å vurdere denne formen for graffiti og jeg tenker at om de driter i hva offentligheten mener, så trenger ikke jeg å bry meg om hva de mener om hvordan jeg skal vurdere graffiti. Øye for øye, men helst uten å gjøre hele verden blind. For en kritiker er det estetiske uttrykket alltid mulig å vurdere, og den performance arten som åpner opp for publikum, det være seg så å si alt som i dag defineres som performance art, er også alltid mulig å vurdere. Er en hemmelig prosess mulig å vurdere? Kanskje. Man kan prøve. Den store forskjellen finnes i illegaliteten og lysskyheten. Andre, som Anna Odell, har også gjort ulovlige ting i kunstens navn, men nettopp for å få oppmerksomhet i det offentlige. Graffitikunstnerne flest ser ikke seg selv riktig som kunstnere, de finnes i mindre grupper og opererer konsekvent på ”feil” side av loven, de er ikke interessert i å offentliggjøre seg selv eller prosessen. Det er åpenbart at prosessen er over halve poenget for dem, men eksponeringen foregår gjennom verket og ikke gjennom prosessen. Det eneste som blir synlig i offentligheten er det estetiske resultatet. Betyr det at man bare skal vurdere det man får tilgang til, eller skal man ta seg friheten å vurdere en prosess man ikke selv har bevitnet? De tar seg jo frihet.

 

Kritikkens oppdrag er å offentliggjøre og/eller forholde seg til det som er blitt offentliggjort. Resultatet av prosessen, selve verket, er i aller høyeste grad en del, og således en påfallende del, av offentligheten. Det offentlige rom er graffitiens scene, og likevel er idéen bak, menneskene bak og selve prosessen overhodet ikke en del av offentligheten, ei heller den klassiske kunstscenen. Så hvordan skal man gjøre dette? Forslag? For jeg er tom og lettere frustrert. Jeg har imidlertid fått være med på flere slike prosesser, jeg kjente selv adrenalinet og jeg nøt av å se det ferdige resultatet dagen derpå, i dagslys, og vite at det her, det var jeg med på, selv om jeg ikke sprayet en eneste strek selv. Man kan prøve å invitere inn seg selv, slik som jeg gjorde. Uansett vil størstedelen av ulovlig graffiti bli gjort i hemmelighet, fordi selv om det kanskje er spennende å ha med en utenforstående et par ganger, så er det langt fra aktuelt å ha med noen hver gang. Kritikken må nok nøye seg med det estetiske uttrykket som tegn på den gjennomførte prosessen – man kan se for seg at kritikerens oppgave blir å gjenskape, tenke, spore. Vil man kunne vurdere den ulovlige gategraffitien og har et ønske om at den skal fortsette å være autentisk, må man også godta at man ikke kommer til å bli invitert til å bevitne prosessen.

 

Det er her kritikken møter seg selv i døren – for kritikken har også vært lyssky. Kritikken har ikke gjort seg tilgjengelig for folk flest slik den har behandlet mennesker uten en tung akademisk bakgrunn, slik den har lukket seg for omverdenen, slik den har utestengt og fordummet allmenheten. Slik kritikken ikke har gitt inntrykk av å ville inkludere ”utenforstående”, slik kommer graffitien til å møte kritikken dersom det blir aktuelt. Graffitien og kritikken er ikke så ulike, egentlig. Begge bruker hersketeknikker som tilbakeholdelse av informasjon, for eksempel – kritikken gjennom et til tider så urimelig tungt språk som man helt enkelt bare ikke gidder å forholde seg til fordi det blir både slitsomt og dumt, graffitien gjennom tags og forkortelser av crew-navn som ingen andre vet hva står for. Skilt ved fødselen? Mulig. Graffitien kommer ikke til å bry seg om hva som blir skrevet om den, fordi det ikke er viktig for dem og deres kultur og den kommer på ingen måte til å invitere kritikken til å observere dens ulike prosesser og teknikker. Den ulovlige gategraffitiens eventuelle beskjed er imidlertid ikke forankret i en bestemt forkortelse av et crew-navn men i det enkle faktum at den er der. Kritikken på sin side – hele dens eksistensgrunnlag er at den skal informere og offentliggjøre. Kritikken kan nok fort bli lettere irritert på graffitien (meg selv for eksempel – graffitien har gjort seg veldig vanskelig for meg som kritiker og jeg har villet knuse denne dataskjermen opp til flere ganger) fordi kritikken synes at alt bør åpne, utfolde og gjøre seg tilgjengelig for den og er det egentlig rettferdig?

 

Kritikken trenger ikke å endre form for dem som liker den som den er, det skal jo tross alt finnes noe for alle. Det kritikken trenger er en bredere form for tilnærming som tar for seg et bredere utvalg og i dette bli mer tilpasningsdyktig, er det virkelig så avskrekkende å tenke seg en kritikk som tilpasser seg det den vurderer? Uten at det betyr at den må gi avkall på sine grunnleggende prinsipper og kunnskapskrav, snarere tvert i mot. Det er i alle fall sikkert at noe må skje, kritikken hadde ikke hatt vondt av en alvorsprat med seg selv, med mindre den vil avgå ved døden en torsdag aften om noen år og legges til hvile etter en folketom seremoni, ingen kom i begravelsen for det stod ingen dødsannonse i avisen.

 

Johanne Engelund Tjøsvold

 

Johanne Engelund Tjøsvold, född 1992, studerar litteraturvetenskap vid Uppsala och var i vintras praktikant på Kritiklabbet

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *