”Det er også her jeg må sette en grense. Et sted må den faktisk gå”: Johanne Engelund Tjøsvold om Fifty Shades of Grey och sex på blad

mars 28, 2018

Sex, knulling, puling, parringsakt, samleie. Kjært barn har mange navn. Det er ingen hemmelighet at vi lever i et samfunn som er obsessed med sex. Hvilket ikke nødvendigvis trenger være et problem, så lenge det er mulig å være obsessed i moderate mengder og obsessionen preges av sunne vurderinger. Situasjonen er jo dessverre ikke slik.

 

Vet dere hva jeg gjorde? I lys av den siste (takk faen for at det ikke kommer flere) Fifty Shades of Grey-filmen ville jeg skrive en anmeldelse av en erotisk bok/novellesamling som ikke var Fifty Shades. Men jeg leste også E.L James’ beryktede triologi om Anastasia og Christian. Og så så jeg alle filmene. Og nå er jeg helt bestemt. Som en motsats til Fifty Shades-bølgen vil jeg gjerne benytte anledningen til å opplyse om at det faktisk eksisterer kvalitetslitteratur med like mye, faktisk mye mer, sex enn i Fifty Shades. Visst, jeg entret dette prosjektet med en hel haug fordommer og mye forutinntatthet, men milde himmel, aldri har mine fordommer blitt bekreftet i så stor grad.

 

E.L James kunne droppet hele Fifty Shades-prosjektet – hvilket hadde vært å gjøre oss alle en tjeneste – men det gjorde hun ikke. Da tenker ikke jeg heller å begrense meg til én bok eller én novellesamling. Jeg skal by på så mye kvalitetsmateriale om sex at ingen, noensinne igjen, trenger å legge sine penger på Fifty Shades of Grey.

 

Før vi kommer oss dit må imidlertid visse saker avklares. Hvorfor er behovet for alternativer til akkurat denne romanserien så påtrengende? For det aller første er Fifty Shades of Grey en litterær katastrofe av det mest groteske slaget. Kvalitetsmessig er den så horribel at jeg sliter med å omtale fenomenet som litteratur. Språket er elendig. Klisjeene dukker opp oftere enn jeg hvisker ”men hva faen gjør jeg med mitt liv” til meg selv på universitetet (for ofte). Og dette kommer fra en kritiker som mer enn gjerne bruker påskeferien på å lese opp til flere kriminalromaner som får andre til å riste på hodet. Jo Nesbø, jeg elsker deg og jeg vil gifte meg med Harry Hole. Hell, når vi likevel sitter her i skriftestolen – jeg har jaggu ikke så sykt mye i mot Camilla Läckberg heller. Det har hendt at jeg har plukket opp noe klassisk kiosk-litteratur og kost meg med det på et tog. Hvilket jeg synes alle kan ha godt av. Jeg er av den oppfatningen at litteratur i så å si alle dens former er en fantastisk ting. Så lenge folk leser er jeg glad, for en leseopplevelse er unik, en bok kan være fantastisk for noen og elendig for andre. Jeg plages av begrepet ”litterær kvalitet”, fordi det ofte gir over middels pretensiøse akademiske aspiranter sjansen til å undergrave de som bare leser ”vanlig” litteratur eller kiosklitteratur. Bror du bruker Nietzsche som hersketeknikk, det er dårlig stil. Å være en kuk kommer ikke til å gjøre din egen større. Kvalitet er subjektivt, og om man finner glede i krim og bøker plukket opp på Narvesen er det nice. Akten å lese er nesten uten unntak en bra ting. Jeg leser ikke alltid ”kvalitetslitteratur”, jeg forstår ikke alltid Nietzsche og jeg synes faktisk ikke at det var ille når Bob Dylan vant Nobelprisen den gangen.

 

Men Fifty Shades of Grey. Det er her det blir paradoksalt, det er her jeg kanskje kommer til å motsi meg selv, men det er også her jeg må sette en grense. Et sted må den faktisk gå. Det sier jo også sitt når hele Norges Siv Jensen har uttalt at hun ikke klarte å legge den første boken fra seg og leste den ut på et par dager. Om noen er i tvil – det taler ikke til romanseriens fordel. Kvaliteten på trilogien som denne teksten er et resultat av, er mer enn påfallende dårlig. Det er ikke søppellitteratur bare på ett plan, hvilket hadde vært til å leve med, det er søppellitteratur på alle plan som finnes. Jeg forstår at E.L James’ favoritthobby lenge har vært å spy ut guffe som det her på internett, men når det videre blir populært har man et ansvar for å informere om hvorfor og hvordan det kvalitetsmessig brister som det gjør. Faktumet at noe er populært kan i mine øyne selvsagt ofte tale for både kvalitet og velskrevenhet, men det er dessverre ikke alltid tilfelle. Popularitet i seg selv er ikke et godt nok kriterium for at noe burde fortsette å leses. Godt språk er viktig flere steder enn i litteraturen, og det bør aldri oppfordres til å lese en bok hvor språket gjennomgående er av så elendig karakter og i tillegg er fullstendig frarøvet en eneste form for originalitet eller gnist. Et slikt språk kan ikke verden leve videre med, for det hadde blitt en skikkelig kjip, grå og kjedelig verden.

 

Det er jo litt leit, å bli sint på litteratur, liksom. Vi er jo bestevenner. Men bestevenner krangler innimellom og nå tenker jeg bare throw a tantrum slik at vi alle kan ha klart for oss hva Fifty Shades of Grey faktisk er.

 

Du kan kalle trilogien hva du vil, men kvinnefrigjørende er den i alle fall ikke. Når kvinner snakker om boken som frigjørende blir jeg delt. På den ene siden – bokens innhold er på ingen måte kvinnefrigjørende. Ikke fordi det er noe galt å underkaste seg seksuelt, dersom det er det man tenner på. Problemene oppstår i hvordan den voksne kvinnen fremstilles i boken; klumsete, usikker, uskyldig, sukkersøt, har hatt få eller ingen seksualpartnere. Hun fremstilles i tillegg uvitende som et barn. Disse er blivende karaktertrekk i alle de tre bøkene. Karakteren Anastasia er et hån mot den frigjørings- og likestillingsbevegelsen som har pågått i så mange år. Litteratur av så ignorant karakter er skremmende. Når Anastasia likevel blir mer selvsikker i seg selv er det på grunn av mannen; hun vokser som individ som et resultat av sitt forhold med Christian. Realistisk sett har hun aldri hundre prosent makt over egne valg, fordi hun preges av et veldig sterkt ønske om å tilfredsstille denne rike, suksessfulle mannen som mot alle odds ble forelsket i lille, grå henne. Ca. 99% av veksten Anastasia går gjennom som karakter skyldes ikke egen selvrealisering eller erfaringer hun gjør seg uavhengig av Christian. Christian er alltid påvirkningskraften, det er han som får henne til å pushe seg selv. Selv om hun kanskje ikke var klar til noe, eller egentlig ikke ville gjøre det. Likevel går det som regel bra, hvilken Christian jo hadde forutsett, og som i første instans også bruker å være grunnen til at hun går med på noe/gjør noe.

 

Men jeg er fortsatt delt. For på den andre siden synes jeg noe av det som har oppstått med trilogien er en bra ting. Kvinner som kanskje ikke gjorde det før, leser en erotisk roman på bussen, eller på andre offentlige steder. Kvinnelig seksualitet har på et sett blitt mindre offentlig tabubelagt. Kvinner over alt har vært helt åpne om at de leser erotisk litteratur som engasjerer dem og tenner dem, litteratur som de onanerer til. Det er dumt og kontraproduktivt å shame akten å lese erotisk litteratur i seg selv, og det skal man til enhver pris unngå å gjøre. Kvinnelig seksualitet som har blitt mer synlig med Fifty Shades of Grey er ikke noe annet enn bra. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at akkurat denne romanserien er problematisk på flere områder enn den har hatt noe godt for seg.

 

Jeg er helt for at man skal lese erotisk litteratur hvor og når man vil, men akkurat disse her tre bøkene håper jeg ikke blir lest noe som helst sted. Det dreier seg overhodet ikke om at de handler om sex. Det dreier seg om at serien eksplisitt beskriver et avhengighetsforhold, i særlig stor grad fra Anastasia sin side, som hun ikke hadde kommet seg ut av om hun ville. Flaks for henne at hun egentlig ikke vil, da. Christian sin manipulative væremåte og mentale makt over Anastasia er så påtrengende at dette ikke blir noe annet enn en jævlig ubehagelig lese- og filmopplevelse. Når forfatteren prøver å også skrive inn Anastasia som en som «tar makt» eller «gjør som hun vil» på andre plan enn det seksuelle i deres superekle forhold, er det helt tydelig at den overlegne parten i det hele fortsatt er Christian, selv om han blir forelsket. Den tilsynelatende beste måten å uttrykke denne forelskelsen er gjennom dyre gaver og kontrollerende oppførsel, da. Romanforfatteren ser ut til å være av den oppfatning at dette er å regne som den mest gyldige kjærlighetserklæringen av dem alle. Anastasia påpeker selvsagt at hun ikke er med Christian for pengene. Det der med pengene er forresten også en problematisk logikk hva fortellingen angår, for om man setter det hele i perspektiv? Hadde Christian vært blakk og bodd i en trailer hadde trilogien resultert i en 45 minutter lang episode av Law And Order: Special Victims Unit.

 

Stakkars Christian. Mammaen hans var prostituert og omsorgssvikten i den der oppveksten var vel mildt sagt påfallende. Dette har ført til at han ikke kan knytte emosjonelle bånd til kvinner – bare seksuelle. Den ødipale fase ser ikke ut til å noen ende ta for Christian Grey. Det eneste båndet Christian kan forme med en kvinne er et hvor han er enestående hersker og hun underkaster seg ham. Som sagt ikke noe galt med dominant sex per se, folk liker det de liker og ligger som de ligger. Det kan dog hevdes at det oppstår en viss problematikk i hvordan romanseriens forfatter og filmskaperne eksplisitt knytter Christians seksuelle vaner og halv-sosiopatiske væremåte til hans traumatiske barndom. Dette blir liksom meldingen til verden; liker du å være sjef i sengen ble du mentalt skada i barndommen. Problemets kjerne, i tillegg til språket og klisjéene, er karakterenes gjennomsiktighet og mangel på dybde. Om mulig er Anastasia mer enn Christian en karakter blottet for egenskaper, personlighet og integritet. Ingen av dem oppleves som intellektuelt stimulerende på et eneste plan.

 

Forholdet som ligger til grunn for hele den elendigheten som heter Fifty Shades of Grey, er så unaturlig og usunt og så lite representativt for forsvarlig kjærlighetsatferd at det faktisk er avskrekkende å lese. Altså, vi dealer her med et verk som portretterer stalking og trusler og kontrollerende oppførsel som legitime uttrykk for kjærlighet. I tillegg er den skrevet på et så monotont, fargeløst og lite fantasifullt språk at man undrer om E.L James poppet en benzo for hver side hun skrev. Bøkene hadde vært et mye mer sensasjonelt fenomen dersom sexen faktisk var det de handler om. De sexscenene som faktisk vitner om opphissende, litterært potensiale får man liksom ikke tid til å nyte av når resten av fortellingen, i helt enestående grad, stimulerer ens oppkastreflekser.

 

Og jeg kan liksom ikke la være å tenke på hvor bra Fifty Shades of Grey kunne blitt om Anastasia var en sterk kvinne som etter egen erfaring hadde kommet frem til at hun likte å bli dominert i sengen og ellers gikk rundt og eide verden fordi hun er en fet person med integritet og sunne mengder selvtillit. Hun har ingen av delene og er rett og slett et vanvittig dårlig forbilde, om man skal begynne å snakke om slike. For en ting er sikrere enn alle andre; for å komme frem til at du liker å være submissiv seksuelt skal du faktisk ha prøvd deg frem en del og undersøkt mulighetene. Anastasia Steele kjenner åpenbart egen kropp og seksualitet veldig dårlig, og det er av enorm viktighet å lære kjenne seg selv, egne grenser og egen kropp før du går med på å bli taua fast i taket og diverse andre aktiviteter. 29 år og jomfru? Dæven dundre, for et første møte med sex det må ha vært for Anastasia.

 

Det som også er irriterende er at triologien ikke er seksuelt sjokkerende eller nyskapende på et eneste plan – sadistiske fetisjer har eksistert side om side med sexen selv, fra den dagen vi mennesker begynte å ligge med hverandre. At romanserien blir omtalt som nyskapende er skikkelig kjipt mot så mye annen litteratur. Jeg tror imidlertid bare ikke at denne litteraturen har fått den oppmerksomheten den har fortjent, samtidig som Fifty Shades of Grey ble et internettfenomen hypet til helvete. Man kan mene hva man vil om det, men faktum er at internett setter mange regler om dagen. Alle Twilight-fans over 14 ville jo lese Fifty Shades fordi romanserien originalt oppstod som Twilight-fanfiction, og så vokste det bare og bøkene blir gitt ut i fysisk form. For øvrig er jo Twilight også en romanserie med flere forstyrrende elementer som ikke heller kan selge seg selv som velskrevet litteratur. Men, det er kanskje ikke språklig kvalitet som ligger til grunn for at disse bøkene blir lest. I alle fall – alle unge jenter i verden elsket Twilight, og når fanfiction som egentlig er helt samme historie, bare med mer sex, er det klart at alle blodfans leste det og at det bare ballet på seg. Teksten jeg skriver her går ut til de litterære verkene som aldri opplevde den hypen de fortjente. Så, her kommer noen forslag til mye du, både som kvinne og mann, kan lese i stedet for Fifty Shades of Grey:

 

– Moa Eriksson Sandberg, Johanna Narberg, Daniel Möller, Eme Johansson, Malva B, Tove Nordh, Lina Forss, Annakarin Svedberg, Niklas Frykholm, Anna Ringberg: Våt! Tio noveller som får dig att komma (Mix förlag, 2015)


– Hedda H. Robertsen: Ildfuglen (Tiden, 2008), Skutt i filler av Mads Mikkelsen (Tiden, 2012)


– Anki Määttä, Therese Rosander, Laura Roselli, Bitte Andersson: Närstrid: Vanessa (Vertigo, 2011)

 

– Daniel Möller: Skulle kunna röra dig (Ink, 2006)


– Jens Bjørneboe: Uten en tråd (Pax, 1998)

 

Johanne Engelund Tjøsvold

 

Johanne Engelund Tjøsvold, född 1992, studerar litteraturvetenskap vid Uppsala
Postad under: Verkflöde

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *