Mange unge kunstnerspirer tilbringer i alle fall én lengre periode i Berlin eller andre europeiske storbyer, og Maxim Grigoriev er intet unntak. I dette tilfellet utgjør Berlin, Paris og Lisboa de eneste faste holdepunktene i en roman som får leseren til å sveve mellom virkelighet og fraværet av den – og hovedpersonen, Herman, hvem er egentlig han? Vanskelig å like, men lett å kjenne seg igjen i. Herman, sulthelten som ikke sulter.
Genesis. Korte setninger. Gjentakelser. Følelsen av noe dramatisk i en hverdag som skildres som, vel, egentlig svært hendelsesløs. Herman sine tanker er imidlertid av dramatisk karakter – det stille raseriet. Besattheten av den forsvunne kjæresten. Det indre sjeleliv. Den irrasjonelle oppførselen som egentlig er svært gjennomtenkt. Handlinger blir beskrevet i minste detalj. Herman har en plan for alt, bare ikke for livet – for når alt kommer til alt, når det kommer til kritan, i selve verket, hva er egentlig et liv? Hva er det egentlig med oss mennesker som gjør at vi er så kolossalt opptatt av hvordan andre ser oss, men likevel anstrenger vi oss til det ytterste for å fremstå fullstendig nonchalante? Herman irriterer seg over (eks)kjærestens både åpenbare og uttalte vektlegging av hvordan hun, og de to sammen, fremstår. Herman blir på grensen til rasende når han tenker tilbake på det. Det er ikke epikureisme! Men likevel:
”Man får inte stryka omkring här utan anledning. Privatgrundstück, står det på en skylt. Fast det är klart, han stryker ju inte omkring utan anledning. Om någon boende nu råkar titta ut genom fönstret ser Herman ut som en person som letar efter rätt ingång. (…) Han tar några steg mot innergården och ställer sig bakom trappan. Han måste göra någonting. Han kan inte stå här och hänga.”
Herman med sin trenchcoat. Herman med sin stilfulle enkelhet. Herman med sin
epikureisme. Herman med sitt ego. Herman med sin usikkerhet. Herman med sitt tankekaos. Herman, flanøren som verken er livsglad eller særlig karismatisk.
Exodus. Herman begir seg til Paris. Videre til Lisboa. Hvorfor det? Kanskje flykter han fra virkeligheten i Berlin, fra taxisjåføren og fra (fraværet av) kvinnen. Spørsmålet ”Vad är det för ett liv, egentligen?” dukker opp, både på vegne av hans eget, og mange andre menneskers liv, som Herman også tillater seg å ha nok av meninger om. Det samme spørsmålet dukker opp både i Berlin, Paris og Lisboa. Svaret finnes ikke i byene. Svaret eksisterer ikke. Med sjarmerende eleganse mestrer Grigoriev å skildre et liv som ofte er så alt for stort men også lite og smalt. Hva er det for et liv, egentlig? Herman oppdager at han, når han faktisk tenker etter, kan bekrefte at han hatet Berlin. På toget fra Berlin til Paris kommer vi til et aldri så lite spenningshøydepunkt i boken – og dem er det ikke uendelig mange å ta av – hvor man som leser lurer på hvordan i alle dager Paris (senere Lisboa) skal bidra til noen som helst forandring i Herman sitt liv. Vandre, observere og være arbeidsløs kan man gjøre hvor som helst, det er kanskje det som er fordelen med denne flanerende livsstilen. Vandringen, observeringen og arbeidsløsheten, uansett by, ser imidlertid ikke ut til å gi Herman så mye – uansett hva han ser eller hvilke ”eventyr” han begir seg ut på, er tankene like konfliktfylte, nuet like utydelig, begrepet virkelighet like vanskelig å definere. Hva er egentlig tid? Det er kanskje det som er ulempen med denne livsstilen. Det er kanskje tiden i seg selv som er problemet. Hva vil du egentlig, Herman? Vil du bli værende i din loop, eller vil du ut av den? Når jeg så deg første gang og leste dine første sider, trodde jeg du skulle være ganske enkel. Men du sender meg så mange blandede signaler.
Armageddon. ”Det luktar urin, svett och något slags våt rök, som om någon eldade med ved någonstans långt bort. Överallt är det avspärringar och övergivna eller igenbommade baracker. En solbränd man står och urinerar mot en magnolia. (…) Det är mörkt.” Å skildre verden ut fra et enkelt menneskes perspektiv er ingen lett oppgave. Enkelte ganger fungerer dette fortellerperspektivet bedre enn andre ganger, og når det fungerer opplever jeg Grigoriev som en stor stilist. Hva finnes det egentlig å gjøre når alt er gjort? Nostalgien er til å ta og føle på. Vemodigheten. Det er rart med Herman – han er en til tider vanvittig irriterende karakter som man må holde ut med i 234 sider. Man vil hoppe inn i boken, gi ham en flat med høyre og si noen velvalgte ord. Slutt å være så krenkt, mann. Men så, uten å engang merke det, føler man med Herman. For det som Herman føler, det har mange følt. Sinne – på den måten Herman blir sint, slik har vi også vært sinte. Selvmedlidenhet, slik som Herman til tider (les: relativt ofte) føler, har vi også følt. Såret, slik som Herman er? Hundrevis av ganger. Pretensiøs som Herman? Hver eneste akademiker jeg noen gang har snakket med, sikkert også meg selv. Uviljen til å ta stilling til våre mindre attraktive egenskaper er også en av våre mindre attraktive egenskaper. Et menneskes liv med seg selv er en grotesk affære. Lissabon är de försvunnas stad. Barndommen är alltid redan borta.
Johanne Engelund Tjøsvold
Maxim Grigoriev, NU, Albert Bonniers Förlag, 2016
NU är Maxim Grigorievs första roman. Han har tidigare gett ut novellsamlingen Städer (2014)