Da har jeg omsider fått meg til å gjøre noe jeg har villet gjøre lenge. Jeg har satt meg ned og lest ferdig Evin Ahmads En dag ska jag bygga ett slott av pengar. Ahmad har blitt en tydelig figur på den svenske litteratur-, teater- og filmscenen, denne romanen er blitt mye omtalt i media og nå er det endelig dags at den skal omtales av meg. Boken taler til meg i sin letthet, en slags elegant enkelthet som leker med mindre elegante tema. Det er en fin blanding, et fint sett å skrive på. Romanen er ikke vanskelig å forstå. Den er lettlest. Språket er enkelt. Billedbruken er enkel. Symbolbruken er enkel. Det er godt å forholde seg til språk som ikke behøver utfordre for å være vakkert, det er godt med litteratur som i sin simpelhet er vakker. Og det er godt med litteratur som får pretensiøse, blærete, belærende stemmer til å holde helt kjeft. Jeg savner likevel noe mer tyngde i språket, for det finnes helt klart rom for forfatteren til å i større grad utfordre sitt eget språk og sine egne fortellinger.

 
Innholdet i En dag ska jag bygga ett slott av pengar preges ikke nødvendigvis av den lettheten jeg nevner over, i alle fall ikke for den som har skrevet den, eller de som har levd liknende det livet som skildres i denne romanen. Boken er selvbiografisk, den skildrer forfatterens liv og hennes forhold til egen bakgrunn, til kulturer og kulturer som ofte krasjer, den skildrer forfatterens forhold til kunsten og spesielt scenekunsten. Fremfor alt skildrer den forfatterens relasjon til penger. Evin Ahmad er skuespiller, hvilket tydelig kan leses inn i romanen, i dens form og transparitet; språket er muntlig og Ahmad etablerer tidlig sin egen rolle i sin egen skriving, hennes rolle som selvfremstillende forfatter. Vibben er til å ta og føle på fra side én. På mange måter oppfattes ordene til Ahmad som handling – man kan føle dem inni kroppen sin når man leser dem. Denne romanen oppfordrer ikke nødvendigvis til tolkning, fokuset synes ofte å ligge på hva fenomenene i romanen gjør med deg snarere enn hva de betyr i hermeneutisk forstand. Litteratur og scenekunst i skjønn harmoni.
 
Kjærligheten til teateret, men også det anstrengte forholdet til den hvite middelklassekulturen som synes å råde over teaterkunsten i Stockholm, skildres med både råskap og ømhet. Tidlig i boken får vi være med romanfiguren Evin Ahmad i en begravelse, som i stor grad setter tonen for resten av det vi kommer til å få lese. Det kanskje mest påtrengende temaet i boken er, som nevnt over og som tittelen gir uttrykk for, penger. Forfatteren og familien hennes sitt anstrengte forhold til penger og ofte mangelen på dem, forfatterens frustrasjon når menneskene på teaterskolen varmer kaffe i mikrobølgeovnen i stedet for å kjøpe ny, fordi de prøver fremstå like blakke som Hamsuns Sult-helt, når faktum er at de bor i selveide leiligheter som foreldrene deres har betalt for. Men ändå visste jag. Ett samtal, så skulle dom ha pengar på sitt konto. Penger skildres på utallige måter i utallige litterære verk, denne romanen bærer et sterkt naturalistisk preg og jeg merker at jeg lett kan få sansen for denne typen moderne naturalisme. Man har lest om i-landsfattigdom og pengemangel så mange ganger, men Ahmad tilfører tematikken noe mer; for henne er penger knyttet til alt, absolutt alt. Penger er en kilde til lykke men like mye en kilde til fortvilelse. Hjemme krangler de om penger, på skolen prøver hun å gi uttrykk for at penger ikke er et problem. For penger kan hun kjøpe seg de klærne (riktignok på salg) som får henne til å passe inn på skolen, men det er de samme klærne som gjør at hun får skeive blikk hjemme i Akalla.
 
Boken lykkes godt med å fremme ironien i det hele; de samme som setter standarden for hvordan man skal prate om forstadsproblemer er som regel de samme folkene som ikke vet shit om forstadslivet, som ikke har levd det. Samtidig som boken vitner om en naturlig higen etter å passe inn i et liv Ahmad ofte drømmer om, vitner den om raseriet mot menneskene som lever nettopp det livet, fordi visse ting naturligvis er enklere for dem. Ahmad gjør en ganske fantastisk jobb i å veve sammen kompleksiteten i sitt eget følelsesliv –  slik urettferdighet fremstilles side om side og hånd i hånd med følelsen av lengsel, er særlig imponerende og en av de absolutte styrkene i fortellingen. Språket mestrer kunsten å være både direkte og lite krevende uten å bli kjedelig. Det oppstår tidlig i romanen en intens spenning mellom det uanstrengte språket versus de anstrengte, krevende og intense følelsene og situasjonene som skildres. Det dirrer. Motsetninger tiltrekker hverandre.
 
Man kan like det eller ikke, men situasjonen er slik som den er; what goes around comes around, for det meste. Penger er om mulig enda viktigere for de som ikke kommer fra dem, fordi fraværet av cash gjør livet mildt sagt kjipt. I kraft av penger kan du sikre familien din for alltid. Du kan gi mammaen og pappaen din alt de drømmer om og vil ha, du kan plassere dem i et stort hus og sørge for at de aldri trenger bekymre seg for mat, regninger, om strømmen kommer til å bli stengt av i slutten av måneden. For penger kan du flytte hele familien din inn i et område hvor folk som regel ikke dør før døden kommer naturlig. For penger kunne du forsørget søsknene dine og finansiert dem gjennom studietiden. For penger kan man i stor grad også passe inn. Uansett hvor trist det er så vil jeg komme med denne påstanden; å passe inn er mye klær, materielle ting, gå på eventer og ha mulighet til å kjøpe dyre drinker der. Vi mennesker prøver liksom alltid å bryte med den praksisen der, men vi kommer oss aldri helt bort i fra den likevel. Man kan være fake men ens penger kommer enda alltid være ekte, og det ligger så mye mer trygghet i penger enn de fleste engang tenker over, fordi det å ha penger i Sverige er en selvfølge. En annen ting vi mennesker liker å forestille oss, er at økonomisk kapital og kulturelt kapital ikke trenger å ha, og i de fleste tilfeller ikke har, noe med hverandre å gjøre. At man ikke trenger penger for å være bidragsyter i kulturlivet, at man kan jobbe seg opp og frem på like premisser, at vi i Skandinavia har like forutsetninger uansett bakgrunn. Vel, la oss call out the lie en gang for alle; det er ikke tilfellet. Det er stort sett mulig å kjøpe seg inn over alt. Det er alltid mulig å kjenne noen som kjenner noen som kjenner noen. Men det forutsetter at du har en forutsetning for å kunne bli kjent med den første personen i den likningen, hvilket ikke alle har. Det er helt enkelt ikke alltid mulig å jobbe seg inn i en kulturinstitusjon med null forutsetninger for å kunne være en del av denne. Ahmad klarte det, men boken gir også et tydelig jævla bilde av hva det har kostet henne. Det skandinaviske kulturlivet er ikke alltid inkluderende. I mange tilfeller er det faktisk overraskende ekskluderende, og det som er enda mer overraskende er at mange av de med høye posisjoner og stillinger i kulturlivet ofte er tilsynelatende blinde for dette. Ahmad behandler klassespørsmålet med en ærlighet som verbalt banker opp både det ene og det andre aspektet ved skandinavisk kulturliv.
 
Forfatteren skildrer i visse avsnitt romanjegets angst. Panikkangst. I Akalla er eksistensiell angst et ikke-tema. Vadå psykiskt dåligt? Du har fått allt, kläder, mat på bordet, du har fått göra allt! Der Ahmad kommer fra er den angsten hun skildrer noe som bør deales med i stillhet, noe man ikke riktig snakker høyt om. Man får ta seg noe mat og gå videre med livet sitt. Det er de materielle problemene og ansikt utad som er viktig, man kan være mye men man skal helst unngå å vise utad at man sliter mentalt. Vi får aldri en eksplisitt forklaring på hva Ahmad mener er den utløsende årsaken til denne angsten, men vi kan jo anta at det kommer fra alt stresset når det kommer til penger, identitetstvilen, den angsten som gjerne oppstår når man befinner seg mellom to verdener, og ikke helt passer inn i noen av dem. I utgangspunktet er det potensiale til flere sterke skildringer av dette, men det renner litt for lett bort og leseren forventer seg mer av temaet og skildringene. Jeg savner helt enkelt litt mer av alt i denne romanen: Tematikkens nerve, som utvilsomt er sterk, kunne tjent på å bli utforsket og utfordret i større grad enn det som gjøres i romanen. Det oppleves i enkelte tilfeller som at en fortelling eller passasje i boken avsluttes for kontant, for fort, hvilket ikke alltid tjener romanens dynamikk.
 
Tidvis fremstår Ahmad som ekstremt kynisk, selvsentrert og tverr. I en anmeldelse jeg skrev om romanen Nu av Maxim Grigoriev, skrev jeg at uviljen til å ta stilling til våre mindre attraktive egenskaper også er en av våre mindre attraktive egenskaper. Vi vil sjelden innrømme for oss selv at vi er si og så, at vi har tanker som til tider bare er egoistiske. Men vi har slike tanker, alle sammen, vi blir trøtte på mennesker og på samfunnet som hele tiden bare forventer, forventer og forventer ting av oss, og som skaper et bilde av hvordan vi burde og ikke burde være. Man tenker fuck it, kan ikke du gjøre deg og så kan jeg gjøre meg, mind yo business, så kan jeg håndtere min i fred. Det er fryktelig vanskelig å vokse opp i dag uten å bli kynisk og selvsentrert, særlig om man har lært fra dag én at alt handler om å lykkes. Ahmad er den første i sin familie som tar eksamen ved et universitet/en høyskole og i boken fremstår dette mye som et resultat av den driven som oppstår når man virkelig er bestemt på å lykkes, koste hva det koste vil. Mye av styrken i fortellinger ligger i at forfatteren tilsynelatende ikke er redd for å skrive ned det verste i seg, sammen med beskrivelser av hindre som ikke får henne til å fremstå som en verken sterkere eller svakere karakter eller person, men bare som et menneske som møter det hun møter, slik vi alle skal møte det vi møter. Dette med å skildre sine selvsentrerte tanker er ikke noe som får Ahmad til å virke som et verre menneske enn andre; snarere tvert i mot. Det ligger verdi i å kunne stå ansikt til ansikt med seg selv i sin egen skriving. Det skaper en egen form for litterær verdi som kommuniserer med leseren på en helt egen, god måte. Jeg innledet denne teksten med å skrive at denne romanen ikke er vanskelig å lese, at den ikke utfordrer språklig. Innholdsmessig bør den imidlertid være utfordrende for mange. For mange av oss er den sår, på sitt sett. Den er ærlig. Den er myk og den er hard på samme tid. For mange er den et balleslag, et balleslag som man får ta, tenker jeg.

Johanne Engelund Tjøsvold